Oldebarna til Jens Sigvart har alle hørt historien om at han ble spist av kannibaler i Afrika, og at familien fikk tilsendt lommeboken og klokken hans. Det er takket være Rune Rolvsjord som i 2013 kontaktet antroplogen Espen Wæhle ved Norsk maritimt museum på Bygdøy at dette ble bedre belyst. Sistnevnte refererte til samleverket til H. Jenssen-Tusch "Skandinaver i Congo. Svenske, Norske og Danske mænds og kvinders virksomhed i den uafhængige Congostat", Kjøbenhavn 1902-1905.

Sitat fra Espen Wæhle:
Han (Jens Sigvart) står oppført som nr 265 av skandinavene som kom til Congo, navnelinjen er merket med et kors, 
han døde altså i Kongo, i listen står det han gikk ut med "Lúalaba" - det er en stund siden jeg har vært
aktiv med disse sakene, men jeg mener det var et selskap som var virksomt i Fristaten.

Så er det en sidehenvisning til ham på :357, han står oppført i et avsnitt der det gjøres rede for folk 
som døde på Karavaneruten (de måtte gå 2-3 uker mellom Matadi og dagens Kinshasa, datidens
Leopoldville, før jernbanen sto ferdig i 1898) - døde i Zwengi i aug 93 Maskinist J.S. Syvertsen. -
lenger ned på samme side Syvertsen, ud 6/6 93 for "S.A.B", naaede til Zwengi, men døde her 26/8.
Her er han oppført som ansatt i La Societé Anonyme Belge pour le Commerce du Haut-Congo som
skulle bli det største kommersielle selskapet som drev råvarehandel, transport og eksport i Fristaten.
Mange nordmenn ble rekruttert til SAB av Johannes Scharffenberg (fra Moss, så de var kanskje
bekjente)
...
Husket plutselig at det er et kart over karavanerutene i Jenssen-Tusch. Ser nå han har gått den
nordlige rute, relativt tett på Congofloden hele veien (mellom Matadi og Leopoldville er det en
rekke stryk og fossefall, derfor er ikke floden seilbar på dette strekket).

Zwengi er  ca 10 km nordøst for Inkissi (også skrevet Inkisi, både elv og sted - du finner Inkisi på
Google Maps)
...
Jeg har "samlet" på navn i alle år og har bare funnet små noter som i Ms. fol. 2590. Norske
Kongoveteraners Arkiv, Meddelelser 1947-60 (Nasjonalbiblioteket Drammensveien)

Meddelelse 5/1949
"Beriktigelse til meddelelse nr. 2/1949 punkt 8: jernbanen Matadi-Dolo ble, etter som anlegget av
den skred frem, åpnet for persontrafikk, først til Lufu i 1895, så til Kimpese og Tumba i 1896, 
endelig til Inkisi og Dolo i 1898. Fru Scharffenberg har derfor, da hun i 1893 kom ut med sin mann,
måttet ta karavanevegen, den gamle, egentlige karavaneveg på ca. 400 km. over Mpozo, Palaballa,
Lukungu (hvor den norske offiser J.A. von Steiner Huusher døde den 13. oktober 1894), Lutete og
Zwengi (her døde den norske maskinist J. S. Syvertsen den 26. august 1893) til Leopoldville. På
nedvegen i 1895 har de således også måttet ta karavanevegen. La Route des Caravanes kan settes
som overskrift på kapitlet om Les Pionniers du Congo. Det slutter med jernbanens offisielle åpning 
den 1. juli 1898. Etter som jernbanen skred frem, ble det fler og fler karavaneveger, nærmere og
nærmere jernbanen, for mest mulig å kunne anvende denne. ..... [mer om dette og andre som døde]"

----sitat slutt----

Hvorfor Jens Sigvart valgte å reise til Kongo vet vi ikke, men antagelig var dette av økonomiske grunner.  Norske sjøfolk kunne tjene opp til 4 ganger vanlig lønn siden arbeidet i Kongo var forbundet med store farer. Tropiske sykdommer var den største faren, se denne oversikten over norske Kongofarere. Vi har ikke funnet noe som tilsier annet enn at Jens Sigvart ble syk og døde. Men, de hvite behandlet de innfødte som slaver og jaget de vekk fra landsbyene sine og inn i jungelen hvor det ikke var mye mat. De spiste utvilsomt døde medmennesker når de fikk muligheten. Ville dyr og stammekriger mellom de innfødte, inkludert angrep på de hvite erobrerne var også en fare.